SNØEN OVER OSLOELVA

Kapittel I – Snøens begynnelse

Den vinteren var Oslo bitende kald.
Snøen dekket takene, og de små gatene langs Akerselva lå stille, som et maleri.
I det røde huset som vendte mot elva, satt Eline, en ung maler med brunt hår, ved vinduet. Hun holdt en kopp te som hadde blitt kald.
Det sies at hun en gang reiste til Frankrike for å studere kunst, men vendte tilbake da kjæresten hennes – Adrian – forsvant under en fjelltur i Tromsø.

Siden den dagen hadde Eline sluttet å male.
Bildene hennes – en gang glødende av nordlysets farger – var nå bare bleke gråtoner med skjelvende linjer.
Hun satt fortsatt der hver ettermiddag når snøen falt, stirret på elva, ventet på en skikkelse som aldri ville komme tilbake.
Den kvelden blåste vinden, og snøen virvlet i luften.
Hun åpnet vinduet og hvisket:
«Adrian, hører du meg?»

Vinden svarte med en svak lyd – nesten som fottrinn på trebroen.
Hun trakk på seg jakken og løp ut.
Men utenfor var det bare vinden og den kalde, hvite elva.
På rekkverket var et svakt håndavtrykk – som om noen nettopp hadde lagt hånden der, før den forsvant.

*********************************

Kapittel II – Snøens melodi
Et år senere kom vinteren tidligere enn vanlig.
Folk begynte å se Eline male igjen, men ikke landskap.
Kun ansiktet til en mann, uklart i tåken, fylte lerretene.
Hun hengte et av bildene ved vinduet, der Adrians skygge en gang hadde sittet.

Venner som kom på besøk følte medlidenhet, men Eline smilte:
«Han er fortsatt her. Han har aldri dratt.»
På julaften falt snøen tykkere enn noen gang.
Lysene fra vinduene speilet seg i elva – glitrende som små stjerner.
Eline tente et lys på bordet og åpnet Adrians siste skissebok.
Mellom sidene med fjell og snø sto en blyantskisse med hastig skrevet tekst:
«Hvis det finnes et neste liv, vil jeg bli snø – så jeg kan falle på håret ditt.»
Tårene trillet.

For første gang på mange år blandet de seg med smeltende snø, og etterlot et svakt lysglimt på tregulvet.
Den natten kunne folk høre pianoet spille fra det røde huset ved elva.
Stykket – Nocturne of Snowlight – hadde Eline skrevet for Adrian da de en gang så på snøen sammen ved vinduet.
Denne gangen hørte bare elva Oslo på melodien.

*********************************

Kapittel III – Elva kaller navnet ditt
To år senere så ingen Eline åpne døren lenger.
Huset var lukket hele vinteren.
Først da snøen smeltet, oppdaget folk at hun stille hadde gått bort, og etterlatt et uferdig maleri – to skikkelser ved rekkverket, omgitt av hvit snø.
Nederst sto det skrevet:
«Jeg møtte ham igjen i vinden. Og jeg forsto at kjærlighet aldri dør.»
Bildet ble utstilt på byens museum.
Fra da av, hver vinter, virket Osloelva lysere.
Folk sa de hadde sett to skygger gå side om side på trebroen – en jente og en gutt, hånd i hånd, omgitt av tåke, beveget sakte som i en drøm.

På måneløse netter kunne den som gikk forbi elva høre en svak pianomelodi, blandet med vindens sus.
Folk kalte det Elines og Adrians snøsonate. En kjærlighetsmelodi som bare Osloelva virkelig forsto.

Historien ble fortalt videre hver vinter.
De sa: Hvis du står på trebroen under tett snøfall og lukker øynene, vil du høre pianoet spille fra det tomme huset ved elva.
Ingen visste hvem som spilte, men de som hørte det, følte en varm hånd i sin egen midt i kulden.

Vinden bar lukten av smeltende snø og lett røk. Hvis du trakk pusten dypt, kunne du nesten føle hendene til de to skikkelsene, som sakte beveget seg gjennom tåken.
De hørte ikke hjemme i denne verden, men eksisterte fortsatt ved elva, uavhengig av tid.
Og slik, hver vinter, strømmer Osloelva ikke bare med vann. Den strømmer med kjærlighet som aldri forsvant, med minner om dem som våget å vente, og med drømmer som smeltet i snøen – kjent bare av hjertet.