MANGE MENNESKER HAR ALLTID DET TRAVELT

På slutten av høsten var den første snøen i den hvite sesongen i hvert hjørne av gatene i Oslo. I kulden under sesongens første snø. I går på vei hjem, så jeg en mann vingle og komme for å vikle rundt en elektrisk stolpe. Jeg tror han er full.

Jeg så på ham fra øyekroken, og lot som om jeg så et annet sted. Han er mer enn tretti år gammel. Jeg snek litt mer til ham. Han er ekstremt ren, ikke som en alkoholiker, full.

Noen mennesker gikk forbi, de så på ham misfornøyd, andre lo av ham. Men så skyndte de seg.
Jeg hadde følt at noe var galt med ham. Jeg gikk sakte mot ham:

– Har du det bra? Trenger du hjelp? Spurte jeg.

Jeg ble lamslått da han svarte svakt:

– Jeg er syk!

Jeg ringte hastig Ambulanse og jeg sto her til Ambulanse-bilen kom. Et tegn på at han var utslitt, ikke i stand til å gå. To paramedikere la ham på båre. Så snakket de og takket meg veldig.
En stor glede i meg. Jeg kjente ikke kulden, så snart jeg hadde holdt den syke i nesten en time midt i kulden utendørs.
Da Ambulanse-bilen fraktet mannen forlot her. Og jeg har opplevd den langsiktige lykken ved å hjelpe andre.

Hjelp uten forventning om tilbakebetaling. Og du vil bli belønnet med glede og tilfredshet på utallige andre måter.
De som konstant streber etter høydepunktet har satt seg gale mål. De skynder seg for arbeidet sitt uten å ta hensyn til menneskene som trenger hjelp rundt seg. Men vi trenger ikke gjøre det. Vi kan stoppe et øyeblikk slik at vi kan finne en annen person på vei og venter på vår hjelp.